Havren blir til

At høsten var kommet merket jeg på flere måter. Som alltid sniker den seg innpå når sola begynner å ta snarveien og dupper ned før den rekker fram til skogbrynet. Det durer i mørket og traktorlysa sveiper over nyvendt pløgsle. Det går en godfølelse gjennom meg, alt er liksom som før.

Jeg smaker litt på ordene, som før. Som før i min tid ja, men ikke som før i min bestefars tid, og enda mindre som før i min oldefars tid.

Telefonen spiller plutselig opp og jeg blir revet ut av min tankeflukt. Det var bonden i traktoren der ute på jordet som ringte.

                - Hei, du som lager så mye fint av dine «tanker» kunne du tenke deg å lage et landbruksmonument som vi kan ha ved innkjørsla til Guldberg, gården vår?  

                - Interessant og ærefullt oppdrag det, svarer jeg på strak arm, men husk at mine TANKER ER FRIE.